Digital undertrykking

Digital undertrykking

I Iran brukes CCTV, ansiktsgjenkjenning og kunstig intelligens til å håndheve hijab. I Kina filtreres meldinger midt i samtaler, og betalinger kan spores ned til enkelttransaksjoner. I India stenger myndighetene jevnlig internett i forbindelse med protester.

Dette er ikke enkeltstående tilfeller. De er del av et større mønster.

Digital undertrykking viser til bruk av teknologi for å overvåke, påvirke og kontrollere hva mennesker kan si, se og gjøre. Det står sentralt i en bredere diskusjon om menneskerettigheter, ytringsfrihet og makt.

På tvers av land er metodene varierte, men gjenkjennelige: sensur, desinformasjon, masseovervåking og spionprogramvare. Det som endrer seg, er hvordan disse verktøyene brukes. Brede nedstengninger erstattes i økende grad av mer målrettede og mindre synlige former for kontroll — systemer som er vanskeligere å oppdage og utfordre.

Samtidig tilpasser mennesker seg. Det oppstår omveier — tekniske, språklige og sosiale — men de er ofte midlertidige, og balansen fortsetter å forskyves.

Digital undertrykking innenfor grenser

Mesteparten av digital undertrykking skjer innenfor nasjonale grenser.

Myndigheter bruker en kombinasjon av tekniske systemer og juridiske rammeverk for å forme det digitale rommet. Dette kan innebære blokkering av plattformer, filtrering av innhold, overvåking av kommunikasjon og innsamling av store mengder data gjennom kameraer, enheter og nettbaserte tjenester.

I noen sammenhenger er disse systemene tydelige — som landsdekkende internettstengninger eller forbud mot plattformer. I andre er de mer subtile, og virker gjennom algoritmer, press på plattformer eller selektiv håndheving.

Resultatet er ikke alltid total kontroll, men en innsnevring av hva som trygt kan sies eller deles.

Transnasjonal digital undertrykking

I økende grad stopper ikke disse praksisene ved landegrenser. De følger mennesker.

For personer i eksil kan digital undertrykking ta form som koordinerte trakasseringskampanjer på nett, ofte drevet av nettverk av kontoer på tvers av plattformer. Målet kan være å overvelde, diskreditere eller bringe til taushet personer som fortsatt ytrer seg fra utlandet.

Slike kampanjer kan også innebære manipulasjon av plattformenes egne systemer — for eksempel koordinert rapportering for å få kontoer stengt, eller trakassering som framstilles som legitim ytring for å unngå moderering.

Åpne samfunn kan uforvarende legge til rette for dette. Offentlige registre, sosiale medier og annen tilgjengelig informasjon kan brukes til å identifisere og målrette enkeltpersoner. Informasjon som er åpen for alle, kan gjenbrukes for å skape press.

I noen tilfeller er metodene mer direkte. Spionprogramvare som Pegasus har blitt brukt til å målrette enkeltpersoner på tvers av landegrenser, med tilgang til meldinger, samtaler og personlige data. Drapet på Jamal Khashoggi er et av de mest kjente tilfellene knyttet til slik teknologi.

Det som binder disse metodene sammen, er ikke bare teknologien, men rekkevidden. De samme systemene som gjør det mulig å kommunisere på tvers av grenser, kan også brukes til å overvåke og legge press på mennesker.

Prosjektet

Dette prosjektet handler om hvordan disse systemene oppleves i praksis.

Digital undertrykking er en planlagt antologi som samler førstehåndsfortellinger fra forfattere, journalister og aktivister som nå bor i Norge, og som har erfart slike former for kontroll andre steder. Fortalt med deres egne ord vil bidragene vise ikke bare hvordan systemene fungerer, men hva de betyr i virkeligheten.

Hvert bidrag vil ledsages av en kort, lettfattelig forklaring av verktøyene som er involvert, slik at personlige erfaringer settes inn i en større sammenheng.

Å publisere dette i Norge har en egen betydning. Landet har en lang tradisjon for å støtte ytringsfrihet, og er hjem for mange som har levd under helt andre forhold. Deres erfaringer gir innsikt i hvordan disse systemene fungerer — og hvordan de kan strekke seg på tvers av grenser.

Digital undertrykking er ikke statisk. Den utvikler seg raskt, og er ikke begrenset til stater. Plattformer, infrastruktur og private aktører spiller alle en rolle i å forme hva som er synlig, tillatt og mulig.

Denne boken har som mål å gjøre dette landskapet tydeligere.

Bli med

Vi vil åpne for bidrag sent i 2025 for personer som nå bor i Norge og som har opplevd digital undertrykking.

Hvis dette gjelder deg, er du velkommen til å ta kontakt.

Vi er interessert både i systemene folk har møtt, og hvordan de har navigert dem.

Alle henvendelser behandles konfidensielt.